Vernearbeidet

	Persstuggu i Sleggveien var en av de åtte bygningene som ble vernet i 1923. RMU.

Allerede i 1922 begynte Riksantikvaren å interessere seg for Røros. Da ble 8 bygninger anbefalt fredet og det ble sagt at rundt 20 andre burde vurderes nærmere.

Odd Sletten

Røros Herredsstyre var ikke spesielt interessert i et slikt vern. De mente at både gatereguleringen og hensynet til byens forskjønnelse tilsa at flere av de foreslått vernede bygningene burde rives snarest. Året etter ble likevel de åtte første bygningene vernet på Røros.

Denne saken, som den første av flere, illustrerer at vernearbeidet på Røros kan være komplisert. Røros er et levende samfunn i stadig utvikling, og avveininger mellom hvilke inngrep som skal tillates og hvilke som skal avslås, er vanskelige. Det er et uttalt mål at det skal bo folk i husene i sentrum, og at det skal drives næringsvirksomhet i "gata". Vernet har i mange sammenhenger blitt oppfattet som en stor begrensning for de som skal leve og bo på Røros. De historiske verdiene har, selv på Røros, ofte blitt den tapende part når de har blitt satt opp mot tiltak som skulle skaffe ny næringsvirksomhet.

Da Røros kom på UNESCOs liste over verdens natur- og kulturarv i 1980 burde mye være vunnet for vernesiden. Vedtaket var en klar manifestasjon på at Bergstaden hadde unik verdi, en verdi som gikk langt utover både det lokale og det nasjonale perspektivet.

Mye positivt har skjedd etter at Røros kom på UNESCOs liste. Den lokale bevisstheten har økt, og flere og flere ser verdien av et aktivt vernearbeid. Men det har også de senere årene blitt gjennomført tiltak som har forringet verdenskulturminnet. Et fortsatt bredt engasjement for bevaring av de historiske verdiene vil derfor ha stor betydning også i årene som kommer.