Gruvene i Storwartz-feltet

	Nyskakta på Nedre Storwartz i 1890-åra. Fra venstre: Del av hjulhus, skeidehus og vaskeri.

Storwartz-feltet var, ved sida av Nordgruvene, et av Røros Kobberverks to hovedgruveområder. Feltet ligger ei mil nordøst for bergstaden Røros, og omfatter i alt 9 gruver, deriblant funngruva Gamle Storwartz, drevet fra 1645.

Tone Rygg

Denne gruva var i drift til første halvdel av 1700-tallet, men også sporadisk etter dette. Ennå finnes det mange spor i området etter drifta her; etter fyrsetting i Cornelia Sjakt og steinvelter etter handbæring og vogntransport av malm fra gruva.

Utbyttet fra Gamle Storwartz varierte mye, men funnet av den rike malmen gjorde at en satte i gang skjerping flere steder i området. I 1650 ble det satt i gang drift i Nyberget gruve, og i 1659 i Hestkletten gruve. Videre kom det i gang drift i Christianus Qvintus i 1691 og i Myrgruva i 1694. De to sistnevnte ble etter hvert slått sammen til én større gruve, og ble i en periode regnet som en av verkets hovedgruver. Nyberget gruve ble første gang innstilt i 1717, Hestkletten i 1756, mens Qvintus var i drift fram mot 1770. Alle gruvene ble likevel forsøkt drevet seinere, og Nyberget fikk en ny driftsperiode fra 1870 til 1890. Det ble antatt at gruva hadde forkastninger både i nord og sør, og i 1936 ble fortsettelsen i nord oppdaget. Den yngste gruva i Storwartz-feltet, Kronprins Olavs gruve, ble da anlagt og drevet fram til 1972. Nyberget og Olavgruva er i dag Rørosmuseets besøksgruve, og vandringa gjennom de to gruvene gir et innblikk både i gammel og ny bergverksdrift.

Øst for Nyberget oppdaget en malmforekomster i 1673. Funnet var kjærkomment etter at kopperverket samme året fikk store deler av ved- og kollageret ødelagt av brann, noe som hadde resultert i økonomiske vanskeligheter. Den nye forekomsten fikk derfor navnet Solskinn, ettersom den ga forhåpninger om nye gode tider ved kopperverket. Solskinnet ble imidlertid kortvarig. I 1690 hadde Gamle Solskinn lenge gitt dårlig utbytte, men gruva ble endelig innstilt først rundt 1730. I 1854 oppdaget en nye forekomster i området, Nye Solskinns gruve, og stollføringa inn til gruva førte også til at Nyberget gruve ble gjenåpnet i 1861. Ny drift ble også satt i gang i Gamle Solskinn i 1870-åra, for på nytt å bli innstilt i 1890.

	Interiør fra storbrakka på Gamle Storwartz, ca 1870

Det var Nye Storwartz gruve som skulle bli kopperverkets hovedgruve, med kontinuerlig drift i nesten 250 år. Etter at Gamle Storwartz lenge hadde gått med tap, ble det i 1708 oppdaget en ny forekomst nordøst for den gamle. Det ble straks satt i gang drift på skjerpet, og i 1711 ble gruva første gang omtalt som Nye Storwartz gruve. Samme år ble arbeiderbrakka fra gammelgruva flyttet til den nye. Forhåpningene var store. Men også her var utbyttet varierende. Likevel var Nye Storwartz i 1779 ”…den eneste Grube, man havde at stole paa.” (Dahle, 1894: s. 218). Gruva var i drift helt fram til 1946.

At fortjenesten fra gruvene var varierende, skyldtes flere grunner. I noen tilfeller var malmforekomsten lite drivverdig, i andre tilfeller kunne dårlig utnyttelse av forekomstene være en årsak. Kopperverket var stadig på jakt etter tekniske nyvinninger og ny kunnskap som kunne forbedre bergbrytinga. Både forbedrete metoder i kruttsprenginga og nye heise- og knuseinnretninger førte til større effektivitet og bedre utnyttelse av malmen. Innføring av akkordlønn gjorde også sitt til at verket fikk mer igjen for utgiftene sine.

Drifta ved Storwartz pågikk i Olavsgruva helt til 1972. Deretter var det bare gruva i Lergruvbakken som var i drift fram til Røros Kobberverks konkurs i 1977.


Kilder:

Dahle, H., 1894: Røros Kobberverk 1644-1894.
Ødegaard, Sverre: Bergbryting i eldre tid. Særtrykk av Fjell-Folk 1982.
Gjestland, Truls: Gruver i Storwartz-feltet